Skjøtsel og restaurering

Det kulturavhengige biomangfoldet

Det finnes mange tiltak som kan være med på å ivareta det kulturavhengige biomangfoldet i seterlandskapet. Her kan alle bidra, både hytteeiere, bønder og husdyreiere, lag og foreninger, skoler og museer. Om mange gjør litt, vil det få stor betydning. Det bør allikevel jobbes planmessig og etter noen viktige prinsipper.

Slått i stølslandskapet

Ofte opptrer rester av artsrike slåttemarkslokaliteter over relativt små areal i stølslandskapet. Det kan være en randsone rundt en gjødslet løkke, et belte inn mot skogkanten, en bortgjemt krok som ikke har blitt gjødslet, en veiskråning, en tørrbakke som ligger solrikt til, en tilgrensende rik myr med orkidéer. Eier du en slik blomsterrik lokalitet i nærheten av hytta eller stølen din, anbefaler vi at du setter i gang med slått og eventuelt rydding. Den beste måten å skjøtte ei gammel artsrik eng på, er å følge opp den tradisjonelle driftsformen, uten gjødsel og med sen slått der alt høstes inn eller kjøres vekk.

Slåttetidspunkt

Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert fra sted til sted, avhengig av klima og høyde over havet. Det er viktig å finne ut hva som har vært vanlig i nærområdet fra gammelt av. Ofte vil slått i siste halvdel av juli eller begynnelsen av august være gunstig i seterområdene. Slåtten bør gjennomføres etter at de fleste blomsterplantene er avblomstret og har begynt å sette frø. Det er derfor bedre å slå for sent enn for tidlig. Samtidig ligger ofte en del spiredyktige frø i bakken, så tidlig slått kan være bedre enn ingen slått. Tidlig slått ett år, kan gjerne etterfølges av brenning (se under) tidlig om våren året etter.

Ikke årlig?

De frodigste områdene ble tradisjonelt slått hvert år, mens fattige myrer kunne bli slått annethvert eller tredjehvert år. Er det problematisk å få slått alt på ett år, kan det være en mulighet å slå halvparten, og la resten være til neste år. Dette kan også være positivt for insektene, som da får beholde deler av sine oppholds- og beiteområder. Skrinne og tørre områder trenger ikke å slås hvert år, så her kan vi godt anbefale å dele opp slåtten over to år. Fuktige og rikere lokaliteter bør slås hvert år, men her kan en gjerne slå halvparten av arealet i slutten av juli, og den andre halvparten 3-4 uker seinere.

Slåtteredskap

En bør benytte lett redskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettere traktor) der det er mulig. Har du et større, sammenhengende og artsrikt stykke som skal slås, er det mest effektivt med vanlig traktor og slåmaskin. Om du er hytteeier og ikke har maskineriet selv, er det mulig å leie inn lokalt. Hør med kommunens landbrukskontor. Trådkuttere og plenklippere er som oftest lite tjenlige som slåtteredskap, fordi de findeler slåttematerialet så mye at det blir vanskelig å samle opp. Den oppkutta plantemassen vil gi en betydelig gjødseleffekt, noe som kan gå hardt ut over artsmangfoldet i enga.

Raking og fjerning

Graset bør bakketørkes, eventuelt hesjes, før det fjernes. I tillegg til at en får tørt og godt høy, er tørkinga viktig for at frøa til engartene skal få modne ferdig, drysse av og bli liggende igjen på enga når høyet samles sammen og kjøres vekk. Vær nøye med å rake og ta bort plantematerialet, selv om regnværet skulle ha ødelagt høyavlinga. Gammelt gras som blir liggende igjen gir en betydelig gjødseleffekt, som kan føre til alvorlig reduksjon av artsmangfoldet i enga. En praktisk måte å fjerne høyet på er å rake det opp på en utlagt presenning, som så kan trekkes bort med større mengder høy oppå.

Beiting på slåttemark

Mange steder har slåtteengene også vært beitet, enten vår eller høst eller begge deler. Bare beiting kan ikke erstatte slått, men kan være eneste mulighet for skjøtsel i en periode. I så fall er storfébeiting mest skånsomt. Kyr og kalver velger ikke ut «godbitene» slik sauen gjør, og tunga fungerer litt som en ljå. Beitepresset må ikke være for stort, og en må vente seg noe manuell etterrydding av planteslag som dyra ikke beiter. En kort periode med beiting på slåttemark i starten og slutten av sesongen kan også være gunstig. I tvilstilfeller bør man prøve å følge lokal tradisjon.

Beite i stølslandskapet

Tidligere var de fleste husdyrslag til stede i stølslandskapet. I dag er det lite geiter og hester i utmarka, og adskillig færre storfe. Generelt er det positivt at flere husdyrslag beiter sammen. På den måten utnytter man mer av landskapet og beitemarkene blir beitet ned mer jevnt. Om bare et lite område beites av, må man passe på at ikke antall dyr blir for høyt, eller begrense tidsrommet da det beites. For hard beiting kan gå ut over planter som er spesielt smakelige eller som tåler tråkk dårlig, eller insekter som er avhengig av visse planter eller strukturer.

Ulike beitedyr

Storfe, geit, sau og hest beiter ulikt og har ulik smak for beiteplanter. Geitene foretrekker generelt lauv, og holder busker og trær nede. Storfe beiter helst grasaktige planter, men tar også en god del urter, lyng og lauv. De bruker tunga til å rive eller raspe av vegetasjonen. De får ofte med seg mindre smakelige planter, for eksempel harde finnskjeggtuster, som straks blir spytta ut igjen. Hester biter av beiteplantene og kan beite hardere og stivere plantemateriale enn kyr. Derfor kan hesten gnage ned sølvbunketuer, og dermed benyttes som «beitepusser» på areal som er dominert av sølvbunke. Sauen har en kløyvd overleppe, som gjør at de lettere kan sortere beitevekstene og nappe de stråene og bladene de liker best. På inngjerdete områder kan de derfor nesten utrydde planter som de er særlig glad i. Det har man for eksempel observert for enkelte orkidéer. Artsrike slåtteenger bør av denne grunn helst ikke skjøttes med sau. Etterbeite med sau etter slått går imidlertid bra. For øvrig beiter moderne sau mest gras og urter, mens gamle saueraser har mer forvedete vekster, lauv og lyng på menyen, og dermed beiter mer som geiter.

Mangel på beitedyr?

Grunneiere som ikke har beitedyr selv og som ønsker å holde landskapet i hevd i sine stølstrakter, kan inngå en avtale med en husdyreier om beiting. Skriftlige og langsiktige avtaler, som gir husdyreieren mulighet for langtidsplanlegging, er mest gunstig. Mange steder er det imidlertid få bønder igjen som holder husdyr. De som fortsatt driver har gjerne egne utmarksområder. Bønder som starter opp med ny besetning eller utvider besetningen sin, kan være på utkikk etter gode utmarksbeiter med langsiktige beiteavtaler. Det lokale landbrukskontoret har gjerne oversikt over husdyreiere som ønsker mer utmarksbeiteareal.

Enkelte hytteeiere har forsøkt å sette ut saltslikkesteiner for å tiltrekke dyra. Det vil lokke til seg beitedyr, men også hjortevilt. En ny saltstein i et område vil imidlertid føre til endring av beitemønsteret, noe som kan bli problematisk for bonden. Utsetting av slikkestein må derfor gjøres i samråd med husdyreier.

Rydding av trær og busker

Sett ikke i gang med mer omfattende restaurering enn du greier å følge opp med skjøtsel i ettertid. Det er bedre at tilgrensende skog får være, enn at man lager en krattskog man ikke klarer å få bukt med! En viktig regel for å lykkes er å konsentrere rydding til steder som vil bli skjøttet med beite eller slått etter ryddetiltaket.

Storfe gir ofte den mest skånsomme formen for beite på tidligere slåttearealer. De velger ikke ut «godbitene» slik sauen gjør, og tunga fungerer litt som en ljå.

Forfatter: SABIMA v. Tanaquil Enzensberger