Gjengroing

Beitemarkene gror igjen

I dag har utmarksslåtten stort sett opphørt. Det samme gjelder uttak av trær, busker og lauv som ble benyttet til så mange ulike formål. Det blir også stadig færre beitedyr i utmarka. Stiene og beitemarkene gror igjen. Beitedyra greier ikke å holde landskapet åpent. Vårstøler og skogstøler som har vært brukt i hundrevis av år, kan i dag være vanskelige å skjelne i busk og kratt.

Graden av gjengroing vil variere fra område til område, avhengig av beitetrykk og bruken av utmarka i nyere tid. Gjengroingshastigheten er avhengig av flere forhold. Klima, blant annet høyden over havet, spiller en viktig rolle, men næringstilgang og fuktighetsforhold er også avgjørende. Økt nitrogeninnhold i nedbør kan også spille en rolle i vår tid. Det første stadiet av gjengroing begynner så snart et engstykke går ut av bruk. Når det ikke lengre slås eller beites, vil dødt gras og annet plantemateriale hope seg opp på bakken. Etter hvert dannes tykke sjikt. De laveste planteartene fortrenges, mens høyvokste planter med grove stengler og blad får breie seg i lyset. Grove planter får god tilgang av næring fra sjiktet med dødt plantemateriale. Mye geitrams, bringebær, mjødurt, tyrihjelm, firkantperikum eller stormaure i enga er tegn på at gjengroinga har begynt.

I mange områder, spesielt på vestlandet, vil ville dyr som hjort og rådyr kompensere en del for bortfall av husdyr på beite.

På steder med tett engvegetasjon kan det ta flere tiår, men etter hvert kommer uvegerlig buskene og trærne. De gras- og urterike vegetasjonstypene endres gradvis til skogbunn. Beitemarka forringes og blir vanskelig å nå frem til for dyra. Ikke sjeldent påføres også beitedyra rifter på spener og jur fra tørre og skarpe einer- og vierkvister, noe som kan gjøre det svært vanskelig å få melket dem. Det er også vanskelig å følge med på hvor dyra oppholder seg i det gjengrodde landskapet. I noen områder har dette ført til at bøndene nå foretrekker å ha dyra på inngjerdet mark nær stølen istedenfor på utmarka. Gjengroing fører videre til at landskapet endrer karakter og opplevelsen av det forandres. Kulturminner blir skjult og overgrodd, stier blir borte, og landskapet mindre tilgjengelig for ferdsel både sommer og vinter.

Flere av artene som trives i det åpne ekstensivt drevne kulturlandskapet har i dag mista sine opprinnelige leveområder. De artsgruppene som rammes hardest er karplanter, beitemarkssopp og insekter (sommerfugler, veps/bier/humler/maur, møkkbiller), men også lav, moser, edderkopper og fugler er berørt. I gjengrodde områder forekommer her og der mindre flekker med rester av engflora som før var vidt utbredt. Ved fortsatt støling, utmarksbeiting, krattrydding, vedhogst og slått kan vi sørge for at dette verdifulle biomangfoldet holdes ved like. Målsetningen må være å beholde intakte områder, utvide småflekker, og sørge for at det holdes åpne spredningsveger mellom disse.

Forfatter: SABIMA v. Tanaquil Enzensberger